Thomas Demolder
Dato: 19.09.2025
Hey André,
During the Tour of Austria, I was there (with Karel) as a soigneur. It was incredibly easy to work with you because of the gratitude you always showed. You often showed it with a smile and a look; it was typical of you—few words, but surprising everyone. The day before the accident, it was a difficult stage, and after the race, everyone wanted candy to refuel. All the candy was gone (or we'd forgotten), but we did have chocolate "prince" cookies for the staff. You asked for candy, and we gave you the "prince" cookies so we could eat something on the way to the hotel. After a 20-minute drive, we arrived at the hotel, and the entire package of cookies was gone. You clearly enjoyed them and joked that we should have these cookies instead of candy next time. We joked some more, and after chatting, you went to rest in your room, and I continued working. That was our last real conversation. I still think back to that moment often. The next day we probably quickly wished all the riders 'good luck' and the ride began...
At the top of the Hochtor after the Grossglockner alpine pass, I saw you during feeding. You were just behind the leading group, alone, but still far ahead of the peloton. You radiated strength and hadn't given up on riding back to the front. I called out, "Sports drink bottle or Musette with food," and you asked for the bottle. I gave it to you, and even during your full exertion, you nodded as a sign of gratitude. A sign of class. What followed was a hell of uncertainty.
When we returned to the accident scene in October with your parents and a few companions from the team, we got more clarity on the facts. We could appreciate how beautiful the nature was there. Beautifuel but also rough and merciless. A large eagle even flew over us during the ceremony around your memorial stone. The Alps have absorbed you into their alpine summits. A beautiful place for a beautiful person. I will undoubtedly return to this place again, to say something to you.
We will never forget you! Bye, André.
Much strength to your friends and family.
Filip
Dato: 18.09.2025
André on the podium after his 3th place in the prologue in his youth jersey 2022
Filip
Dato: 18.09.2025
Me and Andre in his youth jersey in Rwanda 2022.
Din fetter Simen
Dato: 04.09.2025
Kjære André
Det er så ubeskrivelig vanskelig å forstå at du er borte. Det føles så uvirkelig, som om du fortsatt er her, klar for neste utfordring og neste ritt og neste kapittel i livet. Du var ikke bare en fetter for meg, du var som en god venn, en inspirasjon, en motivator og et forbilde på så mange ulike måter.
Jeg så opp til deg mer enn jeg tror du visste. Du ga alltid alt, uansett om det var på sykkelen, på trening eller livet generelt. Du viste meg hva det vil si å presse seg, å aldri gi opp og å møte alle utfordringer med samme vilje. På slutten av tunge treningsøkter, hvor jeg ville gi opp og hvor jeg trodde jeg ikke hadde mer å gi, så tenkte jeg på deg. På hvordan du aldri ga opp. Det ga meg styrke.
Du motiverte meg mer enn noen annen person, og du kommer alltid til å være et av mine største forbilder. Du motiverte ikke bare med det du sa, men gjennom den personen du var. Du hadde en helt egen evne til å utfordre deg selv, men samtidig løfte opp de rundt deg. Jeg kommer alltid til å beundre måten du klarte å balansere det å være så målrettet, hardtarbeidende og disiplinert, men samtidig være varm og bry deg om de rundt deg. Du var en spesiell person, ikke bare for meg, men for mange andre.
Du var mer enn bare blod, du var styrke når jeg følte meg svak, noe som du fortsatt er. Du så meg og løftet meg, ikke bare med ord, men med måten du var på. Jeg vet fortsatt ikke hvorfor du måtte dra. Jeg vet ikke hvorfor Gud tok deg så tidlig, men jeg vet at du satte spor. Dype, ekte spor. Ikke bare i meg, men i alle du møtte. Jeg husker siste gangen jeg møtte deg i Stavanger, måten du så på oss når vi møttes. Jeg vet ikke hvorfor, men det føltes ut som om du sa "Jeg er stolt av deg" uten å bruke ord. Og jeg tror fortsatt du er det. Jeg håper det.
Jeg lover å ta med meg alt du lærte meg, André. Jeg lover å aldri gi opp, selv når ting føles tungt. Og jeg lover å prøve å være en som løfter andre opp, slik du gjorde med meg. Du lever videre i meg, i styrken min og i alt jeg prøver å oppnå. Savnet er enormt, men jeg vet at minnene vi delte alltid vil være med meg. Du var en gave i livet mitt, og jeg er evig takknemlig for tiden vi fikk sammen. Jeg håper du ser meg ovenfra, og at jeg kan gjøre deg stolt.
Noen lever så sterkt at selv døden ikke kan ta dem fra oss. André var en av de.
Jeg elsker deg, André. Alltid.
Ellen
Dato: 15.09.2025
Godeste kjæreste André, mitt barnebarn og solstråle.
Sitter her og ønsker at du fortsatt kunne vært her, og at jeg kunne ha vinket deg god tur på landeveien, og videre i livet. Men slik ville ikke skjebnen det.
Tidlig forsto jeg at du var en modig, talentfull og flink gutt som ville noe, og som etterhvert skulle komme til å leve ut drømmen sin. Og jeg var så heldig som fikk ta del i ditt liv, og fikk kalle meg din "bestemor".
Tiden har gått, men enda er det vanskelig å forstå at du ikke lengre er her.
Fra din barndom på besøk hos oss i Storegjerdet har jeg bare gode minner. Besten og jeg elsket å ha deg og dine søsken på besøk med full rulle og aktiviteter. Tenker med glede alt vi fant på, så som tegning, maling, snekring og løping. Det var en god tid.
Jeg er evig takknemlig for å ha kjent deg, og du vil alltid ha en stor plass i mitt hjerte
❤️
Ellen
VIDEO - laget av Markus Engås.
Mamma
Dato: 25.07.2025
Min kjære gode Andrè, lille gode gutten til mamma. Savner deg så inderlig. Om jeg bare kunne fått mer tid med deg. Så var det ikke slik det skulle bli. Frykten ble virkelig, men så uvirkelig å forstå.
I tankene mine er vi i lag hver dag, slik vi alltid har vært, fra den dagen du ble født. Du var en spesiell gutt med unike egenskaper. Litt sky og tilbakeholden, med en herlig trang til å utforske livet. Du var oppmerksom på omgivelsene, sonderte terrenget og utviklet deg hele tiden i det du holdt på med.
Jeg er så takknemlig for at du var så lykkelig i tiden før vi mistet deg. Du nådde din drøm, og hadde gode følelser i hjerte ditt. Det varmer mammahjerte.
Om tiden kunne vært skrudd tilbake så var det ikke noe du kunne gjort annerledes. Du levde livet gutten min, og du hadde så mye glede av det. Jeg kan ikke være bitter for at du levde livet. Men det er bare så vondt å være her uten deg, Miguelito.
Vår siste telefonsamtale kvelden før jeg mistet deg, kommer for alltid til å bli i øret mitt. "Jeg er glad i deg, Andrè. Jeg er glad i deg og mamma," sier du. To korte setninger som betyr så mye for meg.
Min kjære gode Miguelito.
Elsker deg.
Eg ser deg for meg syklande fri
gjennom himmelen, mellom fjordar og fjell.
Med sidevind i ein glitrande sti,
der du finn fred i ditt eige kapell